Hviler ikke på laurbæra
Ragnar Anundsen har henta hjem OL-gull fra USA og blitt tildelt Kongens fortjenestemedalje på Slottet. Nå setter han opp forestilling om eget liv og håper på en ny periode i bystyret for Arbeiderpartiet. Drivkraft? Å hjelpe andre.
Tekst og Bilde: Charlotte Nagell
– Hei! Hallo! Vi sitter på kafeen på Down Town, og det går ikke mange minutter mellom hver gang Ragnar Anundsen nikker og hilser på kjente. 64-åringen vokste opp på Vessia og Vallermyrene, er selverklært Porsgrunns-patriot og dukka for alvor opp i lokalavisene for drøyt 40 år siden. Først som idrettsutøver, deretter som leder i Porsgrunn Handicapidrettslag og Arbeiderparti-politiker.
– Som barn hadde jeg en drøm om å spille fotball, men jeg er født med cerebral parese og sitter i rullestol. Jeg gikk litt da jeg var liten, men ikke store avstander. Så da ble det til at jeg satt på plenen og var keeper. Siden ble jeg ivrig i Pors, både som tilskuer og i styre og stell, og med i handicap-idrettslaget. Jeg begynte med volleyball, bordtennis og svømming. Men i 1981 fortalte en kamerat at Urædd skulle arrangere NM i friidrett på Kjølnes og spurte om jeg ikke ville være med og prøve meg. Så gikk jeg bort og vant i diskos. Uten å ha trent noe særlig på forhånd, men det ligger i armen. Jeg har lang kastarm. Det førte til at jeg begynte å trene systematisk, kom med på landslagssamlinger og satte meg mål om å bli verdensmester og OL-mester. Jeg ville vise at funksjonshemma kan, bare du er stridig nok og får støtte av folk rundt deg.
Året etter tok han VM-gull i København. I 1984 var det duka for paralympiske leker på Long Island, og Ragnar måtte ta seg en uke ferie fra jobben på ligningskontoret for å reise til USA. Han følte seg temmelig liten da de marsjerte inn under åpningsseremonien med 50.000 jublende publikummere på stadion.
– Vi var 14 mann i diskos-finalen. Jeg kasta lengst i nest siste kast, 19,74 meter. Det var stort å innta toppen av pallen, men ingen av gullvinnerne fikk flagg eller nasjonalsang. Det syntes jeg var litt tassent. I etterkant telte jeg på knappene om jeg skulle fortsette. Jeg valgte å gå for OL i Seoul i ́88, men det var vanskeligere å motivere seg. Der endte det med et to meter lenger kast og sølvmedalje.
Tre uker etter hjemkomsten fra Sør-Korea gifta han seg med Unni, og de bor fortsatt på Rønningen. Han la opp som aktiv idrettsutøver året etter og retta fokus mot å hjelpe andre funksjonshemma, spesielt barn og unge, til å oppnå sine mål og ivareta deres rettigheter.
- Det er viktig at alle barn har mulighet til å delta i aktiviteter, får være ute i naturen og møte andre i samme situasjon for å dele erfaringer. Jeg har vært leder i Porsgrunn Handicapidrettslag i cirka 20 år. Det førte meg videre inn i politikken. Jeg har sittet en periode for Arbeiderpartiet i bystyret, er nå vara-representant og med i det kommunale samarbeidsrådet for personer med funksjonsnedsettelse. Alle bystyrer burde ha minimum en person med funksjonsnedsettelser. Det er vi som vet hvor skoen trykker, og det er viktig at vi er med i planlegging av offentlige bygg. Ælvespeilet er et godt eksempel på det. Der var vi med fra starten, og det har gitt et godt resultat, med parkeringsplasser i umiddelbar nærhet, enkelt å komme inn, bra toalettforhold, fine plasser for rullestolbrukere og veldig hyggelige ansatte som tar vare på deg.
I 2017 ble Ragnars arbeid for handikappidretten og funksjonshemmedes rettigheter krona med Kongens fortjenestemedalje. Ved mottakelsen på Slottet havna han på bord med Kongen, praten var hyggelig, og monarken uttalte at armene til Ragnar avslørte at han hadde drevet med friidrett. Porsgrunnsmannen greide selvsagt ikke dy seg: Han måtte snu tallerken for å sjekke at det var porselen fra PP han spiste kanapeer på.
– Det er viktig å ha noe å gå til hvor du føler at du kan bidra. Jeg står på niende plass for Arbeiderpartiet og håper å komme inn til høsten. Da vil jeg fortsette å jobbe for en kommune som satser på universell utforming, tilbud til alle og økt satsning på rehabilitering og fysioterapi, sånn at folk har mulighet til å bo hjemme og klare seg selv så lenge som mulig.
Uka før valget har Ragnar premiere på «Styrke til å vinne» i kulturhuset, en forestilling om livet hans fra 1958 og frem til i dag. Det handler om at det meste er mulig om man har vilje, guts og humør, men er også en historie om å bli utelatt på grunn av nedsatt funksjonsevne. Forestillingen er laget i samarbeid med Per Erik Andersen fra Litteraturgarasjen, og sistnevnte lover at historien vil imponere, glede og berøre. Ragnar avslører at det også blir musikalske innslag og dans. Stikkord: Vestsida musikkorps, Aleksander Walmann og «Jag trodde änglarna fanns».
– Til slutt Ragnar, tre ord som beskriver deg?
– Engasjert, håper jeg er snill og kanskje litt bestemt. Det var vel ikke så gærent?
